En kalkbolle forteller
(en digital fortelling)
"Det var en gang for lenge, lenge siden (i Kambrium) at mørkt slam omsluttet mengder av små dyr (trilobitter) på havbunnen utenfor stedet vi i dag kaller Slemmestad. Gjennom hundretusener av år ble slammet presset hardt sammen og omformet til svartskifer (alunskifer). Inne i dette svarte fjellet dannet det seg kalk rundt skallene etter de små dyrene. Kalken vokste og ble til boller: små og store kalkboller".
I veggen sees bollens plass i millioner av år. I dag ligger den ved foten av veggen
Inne i leire og sand kan vi iblant finne harde klumper som kalles marleiker. Noen er kulerunde eller diskosformete, andre ligner dyr, dukker eller forskjellige ting, – eller de ligner ingenting! Er det fossiler?(…) Utskilling av kalk i leire og sand begynte noen ganger rundt rester av fisk, muslinger eller andre sjødyr. Derfor inneholder noen marleiker fossiler.(…) Marleikene (og fossilene inne i) er geologisk sett ikke gamle, men fra slutten av kvartær-perioden, – det vil si noen få tusen år gamle.
Finnes det ikke eldre marleiker? Jo da, men da er leiren omkring blitt herdet til
skifer (eller sanden til sandstein) og vi kaller klumpene for ”boller” eller ”knoller”. Både disse og marleikene er hva geologene kaller konkresjoner. Her er Norge har vi mange kalkboller (kalk-konkresjoner)i skifer fra den eldre delen av jordens oldtid (kambro-siluriske skifre, som er fra 600 til 400 millioner år gamle). Bollene er hardere enn skiferen, og finnes derfor ofte løse hvor skiferen er forvitret og sprukket opp.
Hvor finnes bollene?
Vi har særlig fine kalkboller i den svarte og karbonholdige alunskiferen, som finnes i Oslo (i sentrum, på Tøyen, i Gamlebyen) og andre steder i Oslofeltet, et geologisk særpreget område fra Mjøsbyene til Langesund.
Bollenes utseende og innhold
I alunskiferen består bollene av stinkkalk, som er svart og stinker når vi slår på den. Stinkkalk-bollene kan se ut som kanonkuler eller være mer flat-runde, eller ha forskjellige, merkelige fasonger. De kan være små eller over meter-store, og ser ofte ut som om de skulle være dreid og laget av mennesker.
Akkurat som marleikene kan stinkkalkbollene inneholde fossiler, men som regel mange småfossiler (særlig skall-deler av trilobitter). Deler vi en slik bolle, sprekker den ofte opp etter en flate som er full av fossiler. (Flaten var en gang i tiden selve havbunnen, før det la seg mer slam oppå). Slike fossil-flater stikker i blant så vidt utenfor resten av bollen og danner små lister hele veien rundt dem, særlig midt på bollen. Da vet vi hvor vi skal slå for å finne fossilene! (Gunnar Henningsmoen).
En kul(e) stripe
For tiden er det ca tre forklaringer på hvordan kalkbollene ble til:
Småknollet skifer (dvs. skifer med mange knoller tett-i-tett) kan være graveganger (sporfossiler, spor etter dyr som har gravet seg ned i og delvis spist organisk rikt slam). Mark, krepsdyr etc. spiser slam, de tar opp det organiske materialet ("mat") og bæsjer ut restene. Pga. endret kjemi, fysisk innhold etc. så vil det de etterlater seg ha en annen farge/sammensetning, og det blir en knollete skifer/kalk.
En annen, stort sett forlatt teori, er at kalklagene var ganske sammenhengende, men at de ble selektivt oppløst (kjemisk, kanskje pga.lavere pH som løser kalk). Dermed ble lagene seende ut som pølser i tverrsnitt.
En tredje forklaring er at det originale slammet var ganske kalkrikt. Når et dyr døde, så begynte det å råtne, og pH og andre forhold rundt dyret endret seg, slik at kjemiske endringer oppsto. Bl.a. kan det ha skjedd at at kalsium (Ca++) ioner har vandret inn mot det råtnende dyret, og blitt anriket og avsatt. Kalsium "herder" veldig raskt, og kalsiumrike områder kan ha blitt omvandlet til "boller" ganske raskt (10-50 år). Skiferen rundt i slike tilfeller "drapérer" rundt knollen, noe som viser at knollen ble tidlig hard (litifisert) ennå mens slammet rundt var bløtt. Trykket fra overliggende sediment (slam) har ført til denne drapéringen.(Hans Arne Nakrem).
Studendenter i skiferveggen i Heimansåsen, Slemmestad
Gull-klump?